Rotter, forventninger, savn og andre mentale utfordringer

Før jeg dro til Mysore gikk jeg gjennom en stor prosess i forhold til mine forventninger. Sist jeg dro hit hadde jeg praktisert intenst i flere måneder for å forberede meg både fysisk og mentalt. Denne gangen var jeg rett og slett i tvil om jeg faktisk skulle reise på grunn av kroppen. Jeg har slitt i flere måneder med denne prolapsen jeg har hatt, og som jeg har sagt før så har jeg trent mer med fysioterapeut og gått hos en manuell terapeut enn vært på matta. Yogaformen var rett og slett ikke på plass og jeg var livredd for at kroppen ikke skulle fungere. Derfor måtte jeg virkelig jobbe med forventningene mine i forhold til hva jeg kunne gjøre og hvor langt jeg kom til å komme.

Når man er her nede, praktiserer med Sharath på Shri K. Pattabhi Jois Ashtanga Yoga Institute, så er det han som bestemmer hvor langt man skal gjøre i serien, om man får nye asanas og det er han som autoriserer lærere. Man dedikerer alt til han som den fantastiske læreren han er. Sist fikk jeg et par stillinger i Intermediate series, den andre serien i Ashtanga yoga, og selv om jeg vanligvis praktiserer mye lengre i den hjemme så gjør man dit man får av han her nede. Det er så greit sånn. Før jeg dro var jeg ikke sikker på om jeg kom meg gjennom halve Primary series en gang, og jeg måtte legge igjen alle forventninger om å i det hele tatt komme videre slik situasjonen var. Det er helt fint og jeg er forberedt på det.

Nå skal det sies at kroppen allerede fungere 100 ganger bedre enn hva den gjorde hjemme før jeg dro. Smertene i ryggen er borte, musklene er ikke så stive, og jeg kommer mye dypere inn i stillingene enn på veldig lenge, men jeg må virkelig jobbe med å ikke utfordre og gjøre mer enn hva kroppen tillater. Kjente meg ganske støl etter de første dagene, men når det er stølhet og ikke vondter så kjenner jeg at det er greit. I går derimot var kroppen helt gåen, jeg var super sliten, tung og siden det er sånn ca 100 grader og 100% luftfuktighet i det rommet om morgenen så trenger man litt energi og styrke til å komme seg igjennom. Og fremdeles har jeg ingen forventninger om at jeg skal komme videre eller ha noen progresjon, prøver bare å være takknemlig for at jeg kan være på matta, at kroppen spiller nogenlunde på lag og at jeg blir mer oppmerksom på å bruke pust og bandha for å finne styrke og ro.

Derimot hadde jeg ganske mange andre forventninger til dette oppholdet. At jeg skulle få et rolig og fint sted å bo, at jeg skulle finne roen til å skrive(jobber med et litt hemmelig prosjekt som jeg gleder meg til å fortelle om senere:-) og at jeg skulle slippe å kjenne på stress og mas. Kanskje var det litt optimistisk av meg, for da jeg skjønte at jeg skulle bli boende i det mest trafikkerte veikrysset i området, ha støy rundt meg nesten hele døgnet og jeg i tillegg skjønte at det hadde vært dyr på kjøkkenet i leiligheten og spist av maten min, ja da kjente jeg at både stresset og uroen kom. Fikk besøk av skadedyrsfolk og de satte opp rottefeller i hele huset. Ikke en spesielt kul opplevelse akkurat…og da jeg samme dag kjørte forbi en overkjørt rotte på hovedveien og så hvor STOR den var så ble jeg kjempe urolig. Ikke noen rotter i fangerene enda, men kanskje har vi skremt de vekk…forhåpentligvis.

Jeg hadde også noen forventninger om at jeg bare skulle kose meg, ikke tenke på de der hjemme, bare glede meg til vi skal møtes i Goa i jula og være positiv. Men da jeg kom hjem fra den harde og litt kjipe praksisen i går og fikk masse bilder fra Liam sin julefrokost på skolen med sang og underholdning, da kom tårene. Shit så ensom jeg følte meg og shit som jeg savnet barna. Da kom de første tankene om hva jeg har gjort som har reist bort fra barna i så lang tid, så egoistisk jeg er, og hva gjør jeg egentlig her. For selv om mange syns jeg er veldig tøff som gjør dette så skal dere også vite at det krever enormt mye. Jeg elsker barna mine mer enn noe annet, og vil jo helst være med de så mye jeg kan, men dette er bare så uhyre viktig for meg og den dragningen jeg har mot denne praksisen, mot det å være her i Mysore betyr også så utrolig mye. Og nå har jeg jo tatt dette store valget om å prioritere dette, om å være her for å fordype meg i praksisen, prøve å få kroppen på plass igjen og da må jeg jo bare stå i det…Gråt meg gjennom formiddagen, prøvde å finne roen, la meg tidlig og i dag da jeg våknet var alt så mye bedre.

Så, igjen en liten påminnelse om at livet går opp og ned, uansett hvor man er og uansett hvem man er sammen med. Det gjelder å ha troen på at alt ordner seg, på at vi er på rett sted der vi er når vi er der og at vi må prøve å finne roen med det.

Love & Light fra Mysore!

43

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • Heia deg Vibeke! Tiden går raskt mot jul og herlig tid på Goa med hele familien! Nyt der du er😉Juleklem fra Wivi🙏🏻

    • Tusen takk Wivi! Jeg skal virkelig prøve å nyte hver dag også altså, bare noen som er litt vanskeligere enn andre. I morgen kommer venninna mi med datteren så det blir hyggelig…stor klem og ha en fin førjulstid du også!

    • Tusen takk kjære du! Jeg prøver å nyte hvert sekund..ta livet helt med ro og ikke stresse…god førjulstid Guri!!

  • Så fint at du deler så ærlig og raust.Skjønner deg veldig godt,vel tror jeg da. Jeg har på et vis valgt motsatt av deg..altså ikke tatt den reisen jeg burde.Det skaper en rastløshet også..en type uro kanskje det kan beskrives som.
    Så fint å følge det som hjertet trenger…dit det fører oss.