No expectations

Tanker & tvil

Før jeg kom hit til Mysore for å praktisere Ashtanga Yoga med Sharat ved KPJAYI, prøvde jeg å gå gjennom alle forventningene mine. Til Mysore som jeg hadde besøkt for første gang i 2008 da jeg gikk gjennom skilsmissen min, til shalaen, til Sharat, til folk jeg skulle møte og til min egen praksis. Spesielt til praksisen faktisk. Jeg prøvde rett og slett å legge igjen alle forventningene mine hjemme, jobbet mye med det. Fordi her er alt så veldig anderledes og det hadde jeg hørt så mye om. Jeg har drevet med denne yogaformen og gjort denne praksisen i så mange år, gjennom ulike stadier i livet, hatt skader, gjennom oppturer og nedturer. I perioder har kroppen fungert og praksisen har vært fantastisk, i andre perioder har jeg hatt skader eller plager som har gjort til at praksisen har vært helt anderledes og ikke føltes så bra. Uansett følelse har jeg likevel prøvd på best mulig måte å ha en regelmessig praksis.

Mens det hjemme, på de ulike stedene jeg praktiserer, oppleves som at det er et jag etter asanas, et jag etter å hele tiden prestere, etter å komme videre, har man ikke så mye valg her. Det er rett og slett Sharat som bestemmer. Og hvordan skal han kunne holde orden på ca 300-400 personer til enhver tid, hvor langt de har kommet i serien, hvordan praksisen er etc. Man skulle tro det var umulig, men utrolig nok har han stålkontroll. Og det er en del «regler» som bestemmer hva og hvor mye man skal praktisere. Er det første gangen man er her får man som regel bare gjøre primary, selv om man kanskje gjør 3. serien hjemme. Og for å begynne med 2.serien (Intermediate) så må man binde selv i ulike asanas(marichyasana B & D, Supta Kurmasana) og man må komme opp selv fra Urdhva Danurasana.

Selv om jeg gjør alt dette og føler jeg har en ganske stødig praksis og jobber med asanas ganske langt ut i 2.serien hjemme, har jeg forberedt meg på å bare gjøre primary series under dette oppholdet. Det var en av de største forventningsstyringene jeg gjorde for meg selv; å ikke forvente at jeg skulle få gjøre mer. Jeg har hatt en skade det siste året, mulig noen husker at de leste om det? Jeg trodde jeg måtte operere kneet i november, men så når jeg endelig fikk vurdering hos en kne-spesialist (som bare jobber med toppidrettsutøvere og unge talenter…så jeg er jo bare så utrolig takknemlig for at jeg som «bare» en en 40 år gammel yogadame også klarte å lure meg inn:-)) fant han ut at jeg ikke hadde «nok» ruptur i min mediale menisk til å operere(helt vanlig med slitasjeskade der i denne alderen!!?), men at jeg tydeligvis hadde pådratt meg en skade i hamstringmuskulaturen og at det var det som førte til at jeg hadde nedsatt styrke og stabilitet og som gjorde til at jeg ikke klarte å bruke kneet på vanlig måte i praksisen. I tillegg har jeg en lett impingement i høyre hofte som medfører at jeg i ekstreme posisjoner må ta ut mer av rotasjonen i høyre kne.

Tro meg jeg var utrolig lettet da jeg fant ut dette, operasjon var bare siste utvei for meg, og med øvelser fra Håvard som jeg gjorde hver eneste dag, kjente jeg stor forbedring på veldig kort tid. Etter noen uker ble jeg mer eller mindre helt bra og jeg kunne begynne å praktisere normalt igjen. Etter dette har jeg hatt perioder med veldig vondt kne igjen, og har da måttet ta hensyn til det, og det var nok også derfor jeg ikke hadde store forventinger til denne måneden. Jeg har jo bare vært så utrolig takknemlig for at jeg i det hele tatt kunne dra og ikke måtte operere.

Så, med minimale forventninger til hva jeg skulle få til, prestere på matta, til hvordan kroppen skulle oppføre seg, til om jeg skulle få gå videre eller ikke, satte jeg i gang for ca 2,5 uke siden. Den første uka var bra, jeg hadde bra med energi, kroppen fungerte supert og selv om dagene var litt ulike var jeg happy. Uka etter var helt «ræva»(unnskyld uttrykket). Jeg fikk plutselig vondt i høyre brystmuskulatur og skulder som jeg aldri har kjent på før, jeg var stram i hoftene, korsryggen værre enn vanlig og utover uka begynte kneet å slå seg vrang igjen…..å neiiii!!…I tillegg kjente jeg symptomer på at «ladies holiday» nærmet seg. Ikke bare er kroppen i ulage og ting gjør litt mer vondt, men da skal man jo også helst ta fri 1-3 dager. Mandag møtte jeg opp til ledet klasse kl 03.30 på natta, og siden jeg kom så «sent» til timen som skulle begynne kl 04.30(folk er helt gale etter å få en ordentlig plass i shalaen!!) så havnet jeg rett og slett i garderoben. Så med vond kropp, trøtt som et esel og passe sur for dårlig plass kunne jeg vel likeså godt vært hjemme i senga, ha ha. Tirsdag stod jeg opp som vanlig kl 05.30 og skulle gjøre meg klar, men da sviktet motivasjonen helt. Kroppen gjorde vondt og jeg var rett og slett ikke klar få å komme meg avgårde. Jeg trakk for gardinene, hoppet tilbake i senga og prøvde å ikke «dø» av dårlig samvittighet..dette skjer sjelden hjemme, men jeg måtte bare lytte til meg selv. Likevel kjente jeg på alle tanker og følelser.
«Hva er det egentlig jeg driver med?»
«Hva er det egentlig jeg gjør her nede?»
«Hvorfor prioriterer jeg å reise fra barna mine i så lang tid for dette?»
«Hvor viktig er denne praksisen?»
«Hva er det jeg egentlig vil med yogaen?…med livet?»….ja, dere vet…

I dag; en ny dag og en ny mulighet. Jeg tok meg god tid, drakk kaffen min i ro og mak, stresset ikke med å komme meg inn i shalaen og fant en slags ro. Etter to dager i «kjelleren» ville jeg i alle fall ikke ha noen forventninger. Fikk etterhvert plass i shalaen og gikk inn i min egen lille verden. Stengte liksom alle andre ute, stresset ikke med å komme meg igjennom serien, tok meg god tid i alle asanas, pushet ikke kroppen og opplevde en slags nydelig ro og fokus. Var ferdig med drop-backs og på vei til å ta med meg matta og gå inn i garderoben for å gjøre de avsluttende øvelsene da en av assistentene gjorde meg oppmerksom på at Sharat prøvde å få kontakt med meg. «You do Pashasana?» (første øvelse i 2.serien) «No no, not today» sa jeg…»You do tomorrow» sa han så. Ble stående litt fortumlet i et sekund før jeg listet meg avgårde. Yes yes yes, tenkte jeg….og da jeg kom i garderoben hadde jeg lyst til å rope høyt. Det var akkurat dette jeg ikke hadde turt å ha noen forventninger om, men som jeg likevel selvfølgelig innerst inne hadde håpet på. Og det er jo ikke så viktig, det forandrer jo ikke på så mye egentlig…men når jeg først er her så syns jeg det er gøy å få gjøre mere, få flere utfordringer, det skal jeg ikke legge skjul på. Og dessuten ga det meg en liten «life-lesson» også; jo mer man slapper av, jo mer man trekker seg litt tilbake og jo mindre man forventer….jo lettere kommer ting….practice practice and all is coming….

  
img_2399.jpg

Ble visst en lang liten historie dette, men hadde så lyst til å dele litt om hvordan det faktisk er å praktisere her nede. Vet det er mange som lurer på det. Det er så intenst, det er så mye som skjer inne i kroppen og i praksisen og man klarer liksom ikke helt å fordøye det. Jeg er halvveis i oppholdet mitt nå og er bare i ekstase over å se hvilke opplevelser som venter de neste par ukene; både av gode og mindre gode…alt kan skje:)

Bildene er fra en liten utflukt vi hadde forrige søndag til en by og et gammelt tempel som heter Melkote, ca 5 mil fra Mysore. Perfekt setting for noen yoga-bilder det også:-)

Nå er det bare 3 dager igjen til familien kommer og gjett om jeg gleder meg da!!! Til å se og klemme på ungene, kysse på Thomas(thi-hi) og vise de Mysore. Dra på safari, nyte sola og krysse fingrene for at alle overlever varmen og at vi finner noe som barna liker å spise:-)

God natt fra Mysore, nyt våren hjemme!!

img_2403.jpg

1

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • Flott at du deler både opp- og nedturer, slik at man får et realistisk innblikk i hvordan det oppleves å være der nede… 🙂

  • Takk Vibeke. Nydelig skrevet, som alltid. En glede å følge denne bloggen. Som sagt før : nyt videre og kos deg også når familien kommer

  • Så fin lesning og takk for ar du deler. Virker som du er på rett sted og det gjør meg glad:) nyt også tiden og ferien med familien. Du er en bra dame Vibeke! God klem

  • Kjempe fint innlegg! 🙂
    Jeg lurer på en ting jeg håper du kan svare på!
    Jeg har lyst til å komme meg helt ned i spagaten, og har prøvd nå over flere uker med masse tøying, men det gjør fortsatt veldig vondt å gå helt ned i spagat.
    Har du noen triks for å lære dette og holde det ved like ? 🙂

    • Hei og beklager så sent svar. Har ikke rukket å gå gjennom alle kommentarene etter at jeg kom hjem fra India. Jeg har den genseren i S! Elsker den:-)) Mulig har du gitt den til deg selv i påskegave allerede, men hvis ikke syns jeg du skal gjøre det i vårgave istedet kanskje:-)) Ha en fin kveld! Klem

  • Hei Vibeke. Jeg har nettopp startet med ashtanga yoga og lurer på hvor mange ganger man gjør solhilsen A og solhilsen B. står så mye forskjellig på google. Noen steder står det at man skal repetere begge to 5 ganger. andre steder står det at man går gjennom solhilsen A 5 ganger og solhilsen B 7 ganger osv. Er det noe fasit på dette? Kan du forklare hvordan du gjør det? 🙂